Vil dele med dere ei lita historie.
En mann kom til meg en gang og sa:
«Koffør skriv du så triste sanga Trine,- du som e ei så glad jenta?»
Jeg ble litt stum, men forsto godt hva han mente. For tanken har jeg mange gang tenkt selv.
Jeg som har så utrulig mange gode og glade ting jeg kan skrive om, så er det melankolske og de sårbare strengene som gir meg inspirasjon..
På leit etter en god forklaring til mannen, ser jeg plutselig det helt klart:
Jeg vil at musikken min skal være noe mer, den skal gi noe, som treffer!
Jeg ser på mannen og smiler.
«Veit du. Du har helt rett. Æ er ei gla jenta som like og sette ord på de følelsene vi ikkje snakker om, men som vi alle kjenne igjen..
Æ vil gi nokka videre med mine teksta, og det blir ofte gjennom melankoli, men æ e like gla for det.»
Jeg ser på mannen som nikker og smiler.
«Takk for musikken din, æ like at du tørr,» så forsvinner han..
Jeg ble stående og se etter han, skulle så gjerne ha takket han..
I stede hvisker jeg ordene ut i lufta:
«Takk for at du kom til mæ, takk du fikk mæ til å se.»