Hyllest til min kvenske tippoldemor!
Året er 1868.
Ei lita jente går på sine små føtter over fjell og gjennom skog.
Hun holder sekken tett inntil seg, og finner mammas sterke hånd.
Det var sulten som jaget dem. Som tvang dem på vandring, vekk fra det kjente og kjære.
Men hjertet er lyst og fullt av håp.
Jenta ser mot den blå horisonten, landskapet er så åpent og vidt, som himmelen selv.
Hun lukker øynene og lar vinden blåse gjennom henne og østover, tilbake til der de kom fra, tilbake gjennom skogene, over fjellene, helt hjem.
Der møter vinden ordene hun kjenner …
«Ko lähet rakas lapsi, älä koskhaan unoha kotisi.»
