Sakset fra Trine Henrichens blogginnlegg
Trine Strand og Peter Wemø hos Trine Henrichens
Jeg skuer utover radene med stoler og sjekker nok en gang antallet. Stua er omdannet til en slags mini-konsertsal og musikerne er på vei for å rigge til. Trine Strand og Peter Wemø er på konsertturné og i kveld er det i stua vår det skjer. Det er ikke fritt for at det kribler i magen.
– Ja, nå kommer jeg sørover, kanskje du vil ha en hjemmekonsert?
Meldingen kom fra Trine Strand, tekstforfatteren og sangeren jeg tilfeldig traff på Tromsø Lufthavn i februar for tre år siden.
– Hvis du liker naturen her nord, må du komme tilbake, så skal jeg vise deg hjemstedet mitt, lød oppfordringen da jeg begeistret la ut om hvor fascinert jeg var av fjellene, havet, lyset, – ja hele det nordnorske landskapet.
To år senere satt vi i stuen hennes i Malangen. Ektemannen Rune serverte grillet hvalkjøtt og Trine ga oss historier om livet der nord, om folk som var blitt tatt av havet, om sine kvenske røtter, om sangkulturen, nordlyset, fjellene, folket.
Midnattssola skinte på snøkledde fjelltopper og jeg husker hvor ubeskrivelig privilegert jeg følte meg som fikk ta del i denne nordnorske gjestfriheten.
– Jeg har lyst til å gi dere en gave før dere går, forkynte Trine da det var tid for oppbrudd. – Dere skal få en sang av oss.
Et magisk øyeblikk
Hva var det med denne musikalske gaven som satte oss sånn ut? Var det teksten som så malende skildret livet der nord, slitet, gleden over naturen, bekken som sildret, styrken i fjellene? De rene og vakre stemmene fra mor og datter som stille fløt så sart og fint sammen?
Sangen gjorde meg både beveget og rørt og jeg ville bare høre mer, – men det var kun den ene sangen vi skulle få. Det var gaven.
Nå skulle jeg imidlertid endelig få høre mer av denne nordnorske sangeren, tekstforfatteren og komponisten, Trine Strand og det hjemme i min egen stue.
Et sammensatt publikum
Noen kommer syklende, andre til fots, med tog eller bil. Flagget er heist til topps og Trine ønsker smilende hver gjest velkommen. Jeg merker nervøsiteten stige betraktelig etter hvert som publikum inntar stolrekkene. Mine venninner utgjør en broket for samling: Noen er glade partydamer, andre er mer av det filosofiske slaget. Noen elsker kramgoda låter, – en annen synger i Oslo Filharmoniske Kor. Her er medlemmer fra syklubben hvor ingen syr og foreldregruppa fra ungenes avslutningsfest for snart ti år siden.
Jeg tenker på den magiske kvelden i nord, mens jeg titter ut av vinduet hvor gravmaskinene på nabotomten endelig har tatt en pause.
Jeg har så vidt møtt Trine to ganger tidligere og bekjentskapet til Peter Wemö er tre kvarter gammelt. Tenk om de blir skuffet over antall publikummere, – og hva med deres sarte lyriske tekster fra nord, – vil de finne gjenklang hos et stresset folk i sør?
Så er konserten i gang. Gjennom sine tekster forteller Trine om livet i nord, om sin kvenske tippoldemor, Mor Gustava, om strevet og om små lykkelige øyeblikk. Sanger om å være forelsket og å gjerne bli sett. Lyriske og stillfarende viser om livets små og store ting som gjør oss til det å være mennesker.
Sangen er lavmælt og vakker, – nærmest naken. Som debuterende stuekonsertvertinne kjenner jeg meg fremdeles spent og småstresset over hvordan sangene vil bli mottatt. Diskret lar jeg blikket gli over radene med folk men da jeg ser innlevelsen og intensiteten i hvert ansikt, forstår jeg at de allerede er tatt med på en mental reise nordover, – en reise til de nære ting og det som virkelig handler om å leve.
Jeg kjenner en bølge av lettelse og takknemlighet gjennom kroppen. Å arrangere stuekonsert og å komme så tett inn på musikerne, er noe helt spesielt. Alt blir så intenst. Dette skal bestemt ikke bli den siste gangen.
Etter konserten skjønner jeg imidlertid at jeg må stille meg i kø, – det er nemlig flere som vil ha stuekonsert etter dette.
Fakta:
På sensommeren slipper Trine Strand sitt fjerde album «Nord» med egne tekster. Stuekonserten på Greverud var en av ni små og store konserter i forbindelse med en turne fra vest til sør og øst.